Sjøområdene rundt øyene er kalde på grunn av havstrømmene fra de sydlige, kalde, breddegrader. Når de når de nordlige delene av Kanariøyene, fanges fuktigheten av den tette vegetasjonen i fjellsidene. Vegetasjonen agerer som en svamp, kondenserer fuktigheten i store draper og frembringer et fenomen som kalles horisontalt regn.
Dette sitatet fra WWFs websider er en beskrivelse av de spesielle værforholdene på Kanariøyene. Beskrivelsen kom i en mail fra Trudi Jaeger en gang i mai og var en av de mange referansene hun ønsket å dele med meg. Siden høsten 2014 har vi hatt en samtale om hennes arbeider og jeg har lagt merke til at Jaeger henter kunnskap fra mange forskjellige kilder: bade kunsthistoriske, litterære og mer faktaorienterte. Dette sitatet slo meg som viktig i forhold til Jaegers arbeider. Spesielt skildringen av landskapet som en aktør vekket min nysgjerrighet. I tillegg var det interessant at dette særpregete værfenomenet utspilte seg som det jeg oppfattet som et slags horisontalt bilde uten et bestemt fokuspunkt. Uten å fullstendig gripe sammenhengen forstod jeg hvorfor hun hadde sendt meg teksten.
Jaegers malerier og tegninger har ofte utspring i landskaper og steder som berører henne. Hun jobber stedsrelatert i en direkte respons til landskap og sted. I arbeidsprosessen kan kroppens bevegelighet og den konsentrerte tilstedeværelsen minne om en meditativ performans. I Laurisilva and other wanderings har hun særlig jobbet ut i fra to steder. Oktober 2014 hadde hun et lengre opphold i det nord-østlige område av Tenerife der hun gikk lange turer i Teno-fjellenes vulkanske landskap. Parallelt hadde hun flere arbeidsopphold på fjellet i Hemsedalstraktene. Jaegers vandringer i landskapet er viktige innganger for å forstå arbeidene hennes. Det er en parallell mellom forflytningene i terrenget og bevegelsene på papiret og på lerretet. De forholder til hverandre både konkret og metaforisk.
Jaeger beskriver arbeider sine som en vedvarende undersøkelse av de samme problemstillingene. Dette resulterer i arbeider, oftest på papir, der linjenes rytme, strekens vekt og rommets tematikk står i sentrum. Jaeger har holdt på med sine undersøkelser i flere tiår. I samtidskunsten er det igjen blitt en opptatthet av direkte observasjon gjennom natur- og stedstudier. Derfor treffer Jaegers arbeider en nerve i kunstfeltet akkurat nå.
—
Christine Hansen er fotograf og kunsthistoriker. Hun har blant annet utforsket ulike aspekter ved det menneskeskapte landskapet i sine fotografiske arbeider. Doktoravhandlingen hennes A Trip Through The Ordinary Landscape. Perspectives on Photography’s Role in Contemporary Art (2012), som diskuterer fotografiets flytende karakter i kunstfeltet er også en omfattende studie av fotografiske landskapsprosjekter. Hansen er kunstkritiker og arbeider som førsteamanuensis i kunst og teori på Kunst- og Designhøgskolen i Bergen.