Usorterte tankestreker

Det bildet du ser er ikke det egentlige bildet.


Anmeldelse ved Øystein Hauge, Bergens Tidende, mai 2007.
Utstilling/billedkunst
Trudi Jaeger
Arbeider på papir
Galleri Langegården


STREKEN ER TANKE, strøket er følelse. Slik kan vi følge rådene fra all verdens estetikere (fra vismannen Laotse til filosofen Kant) og systematisk dekode alle slags linjer og figurer i abstrakt kunst. I dag er dette en problematisk øvelse. Det som en gang ble sett på som den abstrakte kunstens tause, ja nærmest bevissthetsutvidende kunnskap, er nå i ferd med å bli en klisjé. Selv et bilde malt med lukkede øyne vil vise seg som noe vi har sett før. TRUDI JAEGER har arbeidet på det samme prosjektet i en årrekke. Kunstbilder som refleksjon og drama. Jaeger er flink med ord. Hun kaller dem penseltegninger (ikke «action-paintings» som umiddelbart ville fungert som et fellende DNA-bevis i jakten på det kunsthistoriske slektskapet) med ambisjoner om å gjøre tegning, maleri og hendelse til ett. I 2003, da hun stilte ut sine «Umbrian Sequences» på Verftet, ritualiserte hun denne øvelsen ved å legge tegningene i bunker på forskjellige bord i visningsrommet. Denne performancen gjentar hun nå i utstillingen på Fjøsanger. Et par ganger i uken blar kunstneren igjennom tynne lag med skjøre, nesten gjennomsiktige papirarbeider. Det bildet vi ser er aldri det egentlige bildet.
HVA ER DET DA vi får se? For denne anmelder vil Trudi Jaegers bilder alltid være forbundet med en eksotisk «flytende verden» i slekt med mye av det vi kan finne i asiatisk kalligrafi. «Waterplaces I-V» og «Autumn Rythms I-VI» fortoner seg som åpne vinduer inn til en verden preget av renhet og autentisitet. Kryptiske linjer, streker, flekker og plan gjennomstrømmet av luft og lys. Jeg leser dem som forvitrede pergamenter av ubestemmelig opprinnelse. Fattige på sammenhengende fortellinger, men rike på virkelighetsfragmenter. Usorterte tankestreker.
DET ER BLITT EN KRESEN utstilling, så lavmælt og eksklusiv at den nærmer seg grensen til det affekterte. Ikke desto mindre setter den dagens kunstdebatt i relieff. Det som vanligvis er spaltet mellom noe praktisk-håndverksmessig, gode ideer og teori, tenker Jaeger sammen til et hele. Gessoen, denne gammelmodige blandingen av kritt og vann til grunderingen av papiret, den tynne hinnen av glitrende kaninhudlim i fernisseringen, den spesielle penselføringen ... EN PÅMINNELSE om naturens orden? Humanøkologi? Jeg tror det handler om det. Om å gjøre seg «lav» som det heter i taoismen, lav som vann: Ta vare på markene der du bor, ta vare på ravinene i ditt hjerte, ta vare på menneskene du møter (Laotse). Med Kant kunne vi sagt av Jaegers bilder er «vage». Inspirerende motiver på vandring, som vil miste sin frihet hvis de kommer hjem.