CHANGING LIGHT

By Trudi Jaeger, 2005

 

I spend a great deal of time in landscapes, actively drawing. My painting becomes informed by this activity. My painting language evolves from my contact with spesific sites, places and people, mythical landscapes and the forest. Melancholy atmospheres attract me.

The paintings allude to moments and light qualities captured from time to time. I draw with paint and I think the painting is about the way the air is touched. The formats of the paintings are carefully thought about. Tonal spaces grow very differently on different painting formats, and when placed together in different ways new tensions and rhythms are created. During the process different sequences nourish and affect each other, and layers of time take on new meaning. Images can be seen isolated or within a series. Lightness and distinctness as well as the diffuse are parts of my language. A sort of spontaneous calligraphic vocabulary evolves as a result of contemplating these places and spaces of experience. 

Jeg tegner mye i ulike landskap, og mye av informasjonen jeg henter blir overført til maleriene mine. Det maleriske språket utvikler seg fra kontakten  jeg har med spesifikke steder, mennesker, mytiske landskap og skogen. Melankolske atmosfærer tiltrekker meg. Maleriene alluderer til øyeblikk og lyskvaliteter som blir fanget av og til. Jeg tegner med malingen, og jeg tror mitt arbeid handler om hvordan luften blir berørt. Jeg tenker nøye gjennom malerienes formater. Tonale rom vokser fram på ulike måter på forskjellige formater, og når disse blir satt sammen på forskjellige måter, oppstår nye spenninger, dynamikk og rytmer. I løpet av prosessen ernærer og påvirker ulike serier hverandre, og lag av tid får ny mening. Bildene kan oppleves individuelt eller innenfor en serie. Det delikate og det distinkte, i tillegg til det diffuse, hører til mitt kunstneriske formspråk. Et slags spontant kalligrafisk vokabular utvikler seg som et resultat av kontemplasjon i disse opplevelsesrommene.




_____________________________________________________________________________________________________________


CHANGING LIGHT
Ved Dag Sveen, 2005

Vinteren 2002 gjorde Trudi Jaeger en reise i den italienske regionen Umbria. Et landskap med minner fra en ungdoms reise, og i et landskap med sterke assosiasjoner til den italienske renessansens kunst. Maleriene tok preg av det landskapet hun møtte og gjorde nedtegnelser fra, ikke minst gjaldt det fargene. Rå umbra hadde hun arbeidet jevnlig med, brent siena hadde hun ikke brukt på 20 år, mens grønn jord og vinranke-svart var nye farger hun nå utprøvet for første gang. Men bildene hadde selvsagt ikke bare referanser til det umbriske landskapet. De knyttet seg tett opp til de problemer, undersøkelser og eksperimenter som så lenge hadde karakterisert hennes arbeider.

Det samme gjelder for de bildene i serien Changing Light som var malt i hjemlige trakter i tiden etter Italia-oppholdet. Gråtoner og lys kan nok være Vestlandets, men disse bildene var likevel mindre naturrelaterte enn hva Umbria-bildene var. I begge seriene var lerretsfargen sentral. Ofte trådte den fram som nyanser i brunt fremkommet ved å preparere linlerretet med gjennomsiktig lim. Denne grunnfargen utgjorde bildets klangbunn. Med børster av ulik bredde bygget hun så opp sine bilder ved å legge lag på lag, av lim, voks eller olje, for tegningenes vedkommende alltid olje. Noen ganger ble lagene transparente, andre ganger opake, alt etter graden av fargens mettethet. Tetthet og gjennomsiktighet kunne også veksle og gå i dialog med hverandre innenfor ett og samme bilde.

Jaeger ser sine malerier som tegninger med pensel, og hun kan la ulike former for tegninger møtes, ikke bare for å å skape rom gjennom overlappinger, men like mye for å la dem gjensidig definere hverandres karakter. Den dynamiske tegning får sin karakter bestemt som dynamisk gjennom å bli satt opp mot den mer stillferdige, og vice versa; dette som et eksempel på den dialektiske strategien som karakteriserer så mange av hennes bilder. Når hun så ofte arbeider  med serier, er det ikke bare fordi det gjør det mulig å arbeide med beslektede problemer fra ulike perspektiver samtidig, Å male serier inngår også i en dialektisk strategi der det enkelte bildet får sin karakter bestemt og forsterket sett i relasjon til andre bilder.